Vendelrot, Valeriana eller Baldrian - gammelt naturmiddel under lupen

I apotek og natur

Valeriana officinalis er det latinske navnet på den typen vendelrot som selges på apotek og i helsekostforretninger. Du kan få kjøpt tabletter, tørket urt i boks, i kapselform eller uttrekk som eterisk olje. De forskjellige typene har forskjellige egenskaper og fordeler, som vi kommer tilbake til. Ordet valeriana betyr antagelig "å være sterk".

I norsk flora finner vi en nær slektning som heter Valeriana sambucifolia. Den vokser over hele landet i fuktig mark, gjerne ved elver, i dalbunn eller i fjæra. Ordet sambucifolia betyr "med blader som hyll", og betyr at planten har småblader som står på en stilk omtrent som en fjær. Rogna har lignende blader. De bittesmå rosa eller hvite blomstene står samlet i kvaster eller baller på toppen av blomsterstilkene. Vendelroten er ettårig og har en grønn og saftig stilk som visner ned om høsten.

Den viktige delen i nyttesammenheng er rota. De hvite, myke røttene samles i stilken, og er lette å dra opp hvis planten står i litt sandholdig jord. Når du moser røttene mellom fingrene vil du kjenne en sterk lukt som minner om en blanding av gammel parfyme og kattepiss. Dette er det fremste kjennetegnet på at du har fått opp de rette røttene, og samtidig et tegn på de virksomme stoffene i valeriana-planten. Hvis du skal høste vendelrot til eget bruk, skal den samles inn om høsten, vinteren, eller tidlig på våren. Siden de virksomme stoffene finnes i rota, er urten mer konsentrert når planten ikke har stilk og bruker energi på blomstringen.

Kjært barn

Valeriana har en mengde navn på folkemunne. Den er kjent som naturlegemiddel siden tidlig middelalder, og har nok vært forsøkt brukt mot så mangt. Ordet vendelrot kommer fra det folkelige vende-rot, som kommer av at urten ble brukt for å vende husdyra: den skulle få dem til å komme hjem om kvelden, samt beskytte dem mot å bli tatt av de underjordiske. Baldrian (Balder: den vakreste av de norrøne gudene) og kattrot spiller antagelig på egenskapene som kjærlighetsurt. Kattepisslukta av rota virker stimulerende på de fleste kjønnsmodne katter, og de får reaksjoner som kan minne om virkningen av kattemynte eller syrin. Som kjærlighetsurt for mennesker er det kanskje de angsthemmende og beroligende egenskapene som har vært tiltrekkende?

Tradisjonell bruk

Når det gjelder virkningen på mennesker er det gjort få entydige og objektive undersøkelser, så her vil jeg ikke råde folk til hverken det ene eller andre, men det kan være interessant å høre litt om urtens historiske bruk. Kort fortalt har den vanligste bruken vært som remedie mot søvnløshet, rastløshet, migrene, spenninger, gikt og magesyke.
- Te av fersk eller tørket urt har vært brukt innvortes mot hodepine, søvnløshet, rastløshet og magesyke.
- Tinktur (brennevinsuttrekk) har vært brukt utvortes mot gikt og hodepine, og innvortes (noen dråper i f.eks. et glass vann) mot kramper og spenninger, hjertebank, migrene, angst og epilepsi (!).
- Eterisk olje har vært brukt utvortes mot spenninger, søvnløshet, rastløshet og migrene. I reklamen omtales lukten som "varm og muskaktig" - en pen omskriving. Dråper kan brukes på katteleker og møbler, omtrent som kattemynte.
- Tabletter og kapsler selges som naturlegemiddel mot søvnløshet og som beroligende middel. Kapsler (tørket urt med gelatinovertrekk) har den fordelen at de ikke har den karakteristiske kattepisslukten.

OBS: Siden valeriana ikke er godt nok testet i labforsøk, må bruk av den skje på eget ansvar. Husk at de eteriske oljene er sterke (inneholder bl.a. forskjellige terpener) og bør benyttes med stor forsiktighet. Tetreolje har for eksempel ført til dødsfall i Sverige, der overivrige mennesker har drukket eller spist oljen.

Egen erfaring

Siden jeg synes valeriana lukter vondt og ikke har funnet gode undersøkelser av dens virkning på mennesker, har jeg nøyd meg med å lage katteleker med selvhøstet urt. Men jeg kjenner andre som mener å få en god beroligende virkning av å ha en liten luktpute med tørkede røtter (á la lavendelpose) under hodeputen.

For morro skyld kan jeg fortelle litt om hvordan kattelekeprosjektet artet seg hjemme hos oss.

Første dag samlet jeg røtter, skylte dem og hang dem opp i bunter på kjøkkenet. Katta lå praktisk talt oppi hendene mine under arbeidet, malende, vill og gal på samme tid. I motsetning til mannen i huset, som mente det var litt sterk lukt å ha på kjøkkenet (og etterhvert i hele huset).

Andre dag var røttene blitt tørre, og jeg fant frem sysaker, porsjonerte røttene og planla detaljene - fasong, tøyvalg osv. Stemningen var avslappet, men trykkende. Gubben og jeg gikk rundt i halvsvime, katta var noe mer reservert - hun var fortsatt med, men litt mer smaløyd.

Tredje dag opprant med dundrende hodepine for hele familien. Katta gjemte seg på en mørk plass, gubben nedla veto mot flere storinnhøstinger, og jeg var glad jeg hadde lagt en plan dagen før. Uten den hadde nok hele urtelageret gått på kompostbingen. Etter noen timers maskinsøm utført med tunnellsyn var kattelekene ferdige, og kunne pakkes inn i flere lag plastposer. Deretter var det utlufting av huset, og tidlig til køys.

Kattelekene ble forsøkt solgt på julemesse, men gikk ikke så bra som styrken i innholdet skulle tilsi - lukta ble for avskrekkende. Det var også tildels pinlig å pakke opp varen mellom julekaker, julebrød, godteri og engler - nabobordet mente seg nok uheldig med plasseringa. En utendørs stand hadde gjort seg bedre, og heller på katteutstilling enn julemesse.